What are you doing here? This is my old blog, and it's kind of dead. You'll find all this and much more on my New blog. Get over there!

Some blogs of notice

Today I was supposed to study for my upcoming exam, but for some reason I couldn't get myself started. Instead I've been spending some time in the blogsphere. And so I've got a few blogs that I'd like to recommend.

The first one is called Global Voices. It is actually not a single blog, but a collection of many different blogs from around the world, with a focus on non-western countries. The cool thing is that it uses labels, so that you could select any one country or theme, and get a lists of all the posts concerning what you are interested in. So, if you are interested in international issues, and want to listen to voices from around the world, this is the place to look.

For those of you who liked to follow my Uganda blog, the story now continues. I myself have returned to Norway, but this year's Act Now students have now arrived in Mbale. Check out Eivind's and Thomas's blogs from CRO Mbale.

Speaking of Uganda, I would like to recommend a blog called On My Way to Africa. It belongs to a girl called Lara whom I met briefly in Kampala the day before I went back to Norway. A couple of months later I stumbled across her blog. She is not in Uganda anymore, so the blog is now dead, but it is well written and worth reading. I can very much identify with a lot of what she is writing.

For a live Uganda blog, I would like to recommend the blog of Pernille, a Danish woman working for an NGO called Mellomfolkeligt Samvirke. She blogs in English and Danish.

And last, but not least, my sister in Kenya has finally updated her blog.

Hmmm. Lots of Uganda-related stuff here. Looks like someone's got the itch to travel again...

Nasking på Nesodden

Å lese nyheter hjemmefra er til tider en temmelig absurd opplevelse. Se siste sjokkrapport om butikktyverier i hjembygda:

En nasker går rundt på Nesodden

En nasker går rundt på Nesodden. Ikke en lokal nasker, men en nasker fra hovedstaden. Lørdag ettermiddag var han ute med de lange naskefingrene sine.

Politiet hadde ingen enheter å sende ut til Nesodden da naskeren var på nasketur til halvøya lørdag ettermiddag. Naskeren var innom Nesdden bokhandel med sine lange fingre, og en time senere ble han jaget ut av Jernias forretningen på Tangen. Politiet tror naskeren, som er i tidlig tyveårene, har et tilholdssted på Nesodden. Hva naskeren har forsynt seg mer av tyvgods fortsatt litt uklart.

Akershus Amtstidene 05.11.2006 - 23:00

Det skal bli spennende å følge gangen i denne saken, ikke minst å se hvordan dette vil påvirke det interkommunale forholdet mellom Nesodden og Oslo. Dette bør få konsekvenser...

What's happening to our money?

The calendar reads November 2nd. My student loan arrives in two weeks. My bank account reads 80 kr. In other words, I'm utterly, totally broke. Where did all the money go, one might ask? Well, actually it went to cover my bills. But it feels like they just evaporated, crumbled between my fingers.

For me it's just a feeling. In Germany it is actually happening. Apparently, a large number of 50€ bills have been contaminated with a salt that turns into acid when it comes into contact with sweat. The acid makes the bills literally crumble between people's hands. The police have no clue as to what is happening. All the Germans know, is that someone is after their money.

Bibliotekstanker

Som folk kanskje vet, er jeg for tiden student ved SV-fakultetet på Universitetet i Bergen. Forrige dagen var jeg en tur innom HF. Det er én svært viktig forskjell mellom SV og HF: HF har bibliotek. Eller, det vil si SV har bibliotek, men det skulle ha ligget i det nye studentsenteret som skulle stått ferdig høsten 2006. Det er svært lite som tyder på at det kommer til å bli ferdig i den aller nærmeste framtid. I mellomtiden ligger alle bøkene i et kjellermagasin, i hyller som er såpass ustødige at de ikke tør sende studenter ned der. Jeg mener, overskrifter som "Sosiologistudent klemt ihjel i kjellermagasin", må vel være alle bibliotekarers mareritt. Uansett, for at vi skal få lånt bøker, må vi først bestille dem på BIBSYS, for så å hente dem på et kontor. Det er fascinerende at det i det hele tatt går an å pønske ut en sånn løsning. Jeg er så glad for at jeg ikke skriver bachelor-oppgave dette semesteret...

Tilbake på Hald … igjen

I helga var det duket Act Now-helg på Hald. Så da bar det nedover til Sørlandet igjen. Og siden man er fattig student, er det billigste reisemåte som gjelder. Så denne gangen ble det faktisk tre landsdeler på tolv og en halv time. Nei, det går ikke tog mellom Bergen og Kristiansand. Men det går an å ta nattoget til Drammen og så bytte til Kristiansandtoget der, og du får det fortsatt på én miniprisbillett. Så etter en lang natt på toget, og etter å ha hengt to timer mellom kvart på seks og kvart på åtte på morran på Drammen stasjon (ja, det er akkurat like spennende som det høres ut), tøffet toget endelig inn i Kristiansand.

Uansett. Det var bra å være tilbake på Hald. Jeg og Vigdis var planleggingskomité, så vi ankom tidlig. Og jeg skjønner at det blir ensomt på kontoret når alle studentene er borte, Harald – det stedet er skikkelig tomt når det er tomt. Og jeg har vel aldri sett TV-stua så ryddig noen gang. Når det er sagt, blir det påstått fra ledelsens side at vi var det mest rotete kullet i manns minne …

Slik skal det se ut på TV-stua...

Stas å se alle igjen. Nesten alle fra vårt kull var med, pluss noen fra tidligere kull. Og fem av årets utenlandsstudenter. Kult å henge med folk igjen, og få friska opp Ligretto-ferdighetene (Halvard: Vi må spille igjen some time...)

En stor del av lørdagen gikk med på å teste dataspillet «President for a Day», Strømmestiftelsens siste skolesatsning. Det er et spill der man får sitte i presidentstolen i det fiktive afrikanske landet Mubesi, fra landet blir uavhengig, og man får innblikk i alle de vanskelige valgene man stilles overfor som leder for en underutviklet nasjon. Her har man endelig et pedagogisk opplegg som faktisk fungerer – og engasjerer. Og det fungerer godt i store forsamlinger. Vi var ca. tjue stykker, men vi kunne godt ha vært hundre, uten at det hadde vært noe problem. Spillet får toppkarakter av undertegnede.

Ellers var Mikrofinans hovedfokuset for helga. For dem som ikke har fått det med seg, går årets Nobels fredspris til Muhammad Yunus og Grameen Bank, pionerer innenfor mikrokreditt-bransjen i Bangladesh. Siden Strømmestiftelsen er en av de største og mest seriøse aktørene på mikrofinans i Norge, planlegger vi å gjøre en innsats for å informere om mikrofinans i Oslo, Kristiansand og Bergen i forbindelse med prisutdelingen. Se etter oss i gatebildet.

Uansett – et har vært en konge-helg. Nå er tida inne for å begrave seg i pensum fram mot eksamen. Regresjonskoeffisientene lenge leve!

Fordi noen har bedt om bevis...

Dette er meg som syr gardiner på Ingunns symaskin. Det har seg nemlig slik at jeg har symaskinssertifikat, mens Ingunn ikke har. Derfor mått jeg sy gardinene mine nesten helt selv (fikk litt hjelp til knappenålene).
Og her er resultatet. Ganske imponerende, eller hva?

Rain falls. It threatens to drown our city. We move through it, not stopping to seek shelter. Instead we cover our heads, our faces, our identites, and we move. We cannot stop. Nothing must delay us in getting to where we are going, nothing must delay us in going to ... wherever. We are a city in motion. We don't know where we came from, we don't know where we're going, only that in order to get there, we have to keep moving. Seen from above, we are nothing but flowing river of umbrellas.

Sheta anataka kuendea Afrika...

Does seven months abroad change you at all?

Well, now you can judge for yourself. Check out the pictures below. The first one is taken in the spring of 2005, for my application for Hald. The second one is taken a little over a year later, in June 2006. It is taken in the same photo box at Oslo Central Station. I even wear the same sweater... So, what do you think? Any change at all?

Skrive oppgave-modus

Når man skriver oppgave, kan det være en unnskyldning for ganske mye. Man kan la være å barbere seg (man beveger seg jo knapt utenfor huset likevel), man kan gå i yndlingsgenseren som egentlig er utslitt for lenge siden, man kan med god samvittighet la det være litt rotete rundt seg (rydde kan man gjøre når man har levert...), man kan gå på Rimi i ullsokker og sandaler og man kan spise godteri selv om det ikke er lørdag. Jeg er i skrive oppgave-modus for tida. Sees på den andre siden av torsdag klokka tolv.

Kjetil på turne

Litt forsinka blogging her. Forrige helg var jeg på rundtur. Tre landsdeler på tre dager. Torsdag ettermiddag bar det ned til Sørlandet med fly for å besøke søster og gamle og nye venner på Hald. Fredag morgen gikk veien videre til Nesodden, før toget gikk tilbake til Bergen lørdag morgen. Hjemme ventet mamma, pappa, lillebror, Kristin og Dan og en veldig, veldig nyfødt Evelina. Det begynte med «søndagsmiddag» hjemme i huset i skogen. Så satt vi og drakk kaffe i solveggen, mens lillebror dramatiserte klassiske keepertabber nede ved fotballmålet. Og så på besøk til den nye familien, og det lille mirakelet. Velkommen til verden, lille venn. Onkel Kjetil gleder seg til å bli bedre kjent med deg.
Stolt onkel

Back at Hald

I am walking up the hill from Mandal town. I’ve been travelling by plane from Bergen, by bus from Kristiansand, and now I’m here. Time has passed. The tree that once stood blooming red as blood has now turned to a dull brown. Spring has turned to summer, has turned to autumn. Hald has been emptied of all the people who used to belong there, and now it has been filled with new ones.

It feels weird coming back. But it’s nice as well. I have so many good memories attached to this place. I drop by the sitting room. It is filled with unfamiliar faces. But some familiar ones appear as well. My sister is there. Teachers, a couple of very good friends from last year, and some people I only met this summer. And some people I have just heard a lot about.

And then there were all the new people. Very nice to hang out with all of you. I talked with a couple of the people going to Uganda, trying to prepare them for what to expect. But of course, there is nothing I can do to really prepare you. This is something that has to be experienced.

After supper, we went to town, to Jonas B. for coffee and ice cream. (Sitting outside taking ice cream in a t-shirt in the end of September! Crazy!) And I try catching up on life on Hald this year. Apparently, the most popular words among the international students are “kirkekaffe” and “bedehuset”. Then back to Hald – playing Ligretto till late at night. Discussing whether or not Leandro really is a spy for the staff at Hald, writing detailed reports about everything that happens.

It is strange to be back. In a way, nothing has changed, and yet nothing is the same. I am just a visitor here this time. But I have also felt very much at home.

Det o store bildet som alle har ventet på...

Jeppjepp. Det har skjedd. Etter massivt press fra diverse familiemedlemmer har vi etter å ha vært sammen i litt over en måned endelig latt oss fotografere. For dem som har sittet i isolat de siste ukene, eller av andre grunner ikke har fått med seg de store nyhetene, så heter damen ved min høyre side Ingunn og kommer fra Ski. Og hun er forøvrig best.

Velkommen til verden

Jeg ble onkel på torsdag, jeg. Evelina ble født på Rikshospitalet 21. september kl. 22:26. Lengde: 45cm. Vekt: 2930 gram. Gratulerer masse, masse til Kristin og Dan Aksel. Gleder meg til å komme på besøk til dere alle tre til helga.

Forbannelsen i Salamander Street

I Skyggemaneren fulgte vi Thomas, Kate og Rafah i deres kamp mot onde makter på Yorkshire-kysten. I Malurt er en komet på vei mot jorda, og dr. Sabian Blake sitter inne med den fryktelige hemmeligheten, mens tjenestepiken hans Agetta oppdager at faren hennes holder en engel fanget på loftet. I Tersias møter vi det blinde orakelet Tersias, herren hans Magnus Malachi og sektlederen Solomon som drømmer om verdensherredømme. Men hvordan gikk det videre med våre venner fra Skyggemaneren? Og hva skjedde egentlig med Demurral? I disse dager går jeg i gang med oversettelsen av The Curse of Salamander Street, oppfølgeren til Skyggemaneren. Den kommer ut på norsk til neste år. I mellomtiden kan man kose seg med Tersias, som kommer i bokhandelen i slutten av Desember. Her er en liten smakebit så lenge:

Magenta har vendt tilbake til kysten av England og er på vei oppover Themsen. Ombord er unge Kate, hennes venn Thomas, og skipets karismatiske eier, Jacob Crane. De har nyss unnsluppet trollmannen Demurral. Vennen Rafah har blitt borte på sjøen, og Kate leter etter ham mellom bølgene. Men nye vanskeligheter venter dem i London, der skipet deres blir tatt i forvaring ... Samtidig, lenger nord langs kysten, er det andre som har begynt å røre på seg. Beadle, Demurrals tidligere tjener, er fortsatt i live, og andre skygger fra Jacobs og Kates fortid er også i ferd med å våkne. Har Demurral virkelig blitt overvunnet én gang for alle? Hvem er damen som hjemsøker veiene mot sør? Hvilke hemmeligheter skjuler seg i Salamander Street? Fra forfatteren av Skyggemaneren, Malurt og Tersias kommer nå enda en bok, full av magi og mysterier. Kampen mellom det gode og det onde fortsetter.

På hjemmesidene til Faber&Faber kan du lese kapittel 1 og 2 på engelsk.

Utstilling om barnesoldater på Nobels fredssenter

I dag åpner en utstilling på Nobels Fredssenter om barnesoldater. Noe av det mest grusomme man kan gjøre mot et barn, er å tvinge det til å ta liv. Likevel er det mange militante grupper rundt om kring i verden i dag som bruker barn som soldater. På utstillingen vises også dokumentarfilmen Invisible Children, om barnesoldater i Nord-Uganda.

Jeppjepp. Jeg har pyntegjenstander på rommet mitt.

Type svensk. Nærmere bestemt en dalahest. Den minste dalahesten i verden tror, jeg. Jada, Lise. Jeg har den med meg til Bergen også.

Hjem til jul

For et par år tilbake var jeg med på en spørreundersøkelse fra Norsk Gallup eller noe sånt. På første sida skulle man skrive kjønn, hvor gammel man var, hvilken kommune man bodde i, og hvor lenge man hadde bodd i den kommunen. Jeg visste det vel egentlig fra før, men det føltes likevel som en slags åpenbaring å se det på trykk - jeg hadde faktisk bodd alle mine toogtjue år på samme sted. Jeg skulle bli treogtjue før jeg tok det store skrittet og flyttet til Tigerstaden - i halvannen måned. Og så bar det av gårde til Mandal - Base camp før man tok skrittet ut i det store utland. Og så hadde man plutselig bodd sju måneder i Uganda. Det var stort, det var skummelt, og det var helt fantastisk.

Og nå er jeg i Bergen. Unge Høybråten som aldri i sitt liv skulle flytte fra Oslo, har havnet i Bergen. Og det verste er at jeg trives. Bergen er en fantastisk by, og jeg bor midt i den. Det er ingenting som ligger mer enn femten minutters gange fra der jeg bor. Og regnet? Ja, det regner mye i Bergen, og nei, det bryr meg faktisk ingen verdens ting. Jeg er nok et merkelig dyr, men jeg lar meg visst affisere svært lite av vær og værforhold. Enda mindre enn før, faktisk. Tror kanskje Afrika-oppholdet har kurert meg litt.

Ellers sitter jeg for øyeblikket og er litt misunnelig på alle jeg kjenner som skal til Afrika i løpet av det neste skoleåret (det er faktisk en hel del av dem), kanskje mest av alt søster Kari-Anne som er på Hald i disse dager, og som skal til Kenya i seks måneder fra begynnelsen av oktober. Men så kommer det to serbere fra Hald (som Ingunn ble kjent med i Beograd i fjor) og skal bo på lagshuset, sånn et halvt minutt fra meg, så jeg får nok med meg en liten bit av "The Hald Experience" også i år. Og ja da, Kari-Anne, jeg kommer til å be om full rapport, så det er best du oppfører deg...

Nok om det. Dette står i fare for å bli en blogg uten mål og mening. La meg se om jeg kan ro det i land. Man er altså i Bergen. Og i år blir første gang i mitt liv at jeg skal hjem til jul. De tre første åra jeg bodde hjemmefra, var det liksom bare å tusle over tunet, så det teller vel egentlig ikke, og i fjor var jeg på feil kontinent og spiste grilla tunfisk til julemiddag og var ute og snorkla første juledag. But I digress. I år skal jeg faktisk hjem til jul. Kjenner jeg gleder meg aldri så lite allerede.


Huset i skogen (Arkivfoto)
(Jada, jeg vet at dette er resirkulering av bilder. Men PCen min døde her forrige dagen, og alle bildene mine ligger på den, så inntil man får løst det problemet, må dere bare belage dere på noen billige løsninger fra tid til annen...)

knaitne-sutdnet?

Tenk deg at du sitter en sen ettermiddag på lesesalen. Det har vært en lang dag med tre dobbeltforelesninger på rad med påfølgende intensiv leseøkt. Du tusler ned på kantina for å ta en pause. I mangel av noe bedre å gjøre tar du deg selv i å lese på servietten. Der står det følgende:

En udnerøkslese ved Cmarbidge Uinevrisett vsier at det sipller lietn rlole hvliken refgøkkele boktsvanee har, brae føsrte og stise boksatv er på rktiig setd. Dtete frodi den mnesnekliege hrjene lseer odrnee i sin hleeht, og ikke bosktav for bksatv. Gnaske pusisg, ikke snat?

Sukk. En kan bli både frotvrirt og kanskje en tnake dlsyteiskk av mye mindre.