This blog now allows anonymous comments

A little bird sang in my ear that this blog only allows registered bloggers to comment. That is simply stupid. Non-bloggers are people too. The cause is someone not looking over what default settings blogspot has endowed me with. The problem is now fixed. I now expect an enormous amount of feedback.

Freias mørke hemmelighet

Tenk deg Stortorget i Oslo. Se for deg det yrende fuglelivet. Bytt så ut de søte små byduene med mannshøye fugler med naken hals og hode og vingespenn på 3,2 meter. Da har du maraboustorken - Kampalas svøpe. I Kampala er de omtrent like vanlige som duer her hjemme. De er bare hakket større. Og hakket eklere. De hekker i trærne rundt i byen. I naturen er de visstnok åtseletere - derav det gribbelignende hodet - i byen spiser de søppel. Jeg har fra ganske sikre kilder at det å få en marabou-bæsj i hodet er en temmelig ubehagelig opplevelse.

Ikke akkurat byduer (Arkivfoto)

Denne fuglen har altså Freia valgt å bruke som sitt varemerke. Vi tok kontakt med Kraft Foods, som eier Freia, for å undersøke om de virkelig var klar over hva slags dyr de har valgt å markedsføre sjokoladen sin med. Og vi fikk bekreftet av informasjonsavdelingen at ja, de vet at marabouen er et ekkelt dyr. Men dette ble bestemt for hundre år siden, da man syntes marabouen var litt eksotisk, og man kan jo ikke forandre på beslutninger som ble tatt for hundre år siden... I rest my case. Med slik argumentasjon ville vi fortsatt blitt styrt fra Stockholm.

Streiken er over!

Vi gratulerer de fergeansatte med vel avsluttet aksjon. Håper dere fikk det dere ville ha, og at det blir lenge til neste gang. Hipp hurra! Båtene går igjen.

Nødrop fra det lille huset i skogen

Min solidaritetsfølelse har nådd et bunnivå denne uka. En eller annen har sagt at man skal tenke globalt og handle lokalt. De siste ukene har jeg tenkt såpass mye globalt at jeg ikke har fått med meg at det er streik på fergene rundt omkring i landet. Og ved midnatt søndag gikk Nesoddbåtene ut i full streik. Det vil si ingen avganger. Nada! Plutselig bor jeg 13 kilometer fra nærmeste bussholdeplass. Siden jeg verken har bil eller lappen, blir det dermed en tanke komplisert å skulle bevege seg ut fra slektsgarden. Så i kveld sitter jeg inne og sturer. Lillebror har lagt seg, det er bare meg og meg hjemme, og TVen har slått seg vrang. Selvfølgelig forsvarer jeg de streikendes rett til å streike. Det skulle bare mangle. Skulle bare ønske de kunne la være å streike akkurat den uka jeg var hjemme og hadde lyst til å treffe folk. Eller for å si det på en annen måte: De må streike så mye de bare orker, så lenge det ikke går utover meg. Sutre, sutre.
Huset i skogen... (arkivfoto)

Hvem vant Big Brother?

Å følge norske nyheter fra utlandet, og senere etter at jeg kom hjem, har vært en ganske deprimerende opplevelse. Bortsett fra noen få interessante analyser i forbindelse med Muhammed-tegningene, og kanskje deler av dekningen av e.coli-saken, er hovedinntrykket: Overfladisk og navlebeskuende. Men kanskje det er meg det er noe galt med. Jeg mener, kanskje min oppfatning av hva som er interessant er litt farget av det jeg har holdt på med, og at en avisartikkel bør nevne Afrika minst én gang for at den skal være lesverdig. Men av en eller annen grunn klarer jeg ikke å se hvordan det er interessant at lærerne og sykepleierne er misfornøyde med lønna si. Igjen.

Derfor kommer bt.no's dekning av Big Brother-finalen som et friskt pust. De har følgende å melde:
Denne saken har jeg forøvrig rappet fra Dagbladet, som har en noe mer fyldig Big Brother-dekning, men som også har kommet med et par gode dybdeartikler om Afrika-relaterte temaer, riktignok av skrevet-av-Magasinets-nettredaksjon-og-ikke-publisert-i-papirutgaven-typen, men uansett verdt å sjekke ut. Signing off.

Jeg sitter på bussen fra Kristiansand til Oslo. Det føles som om vi kjører buss-simulator. Jeg kan ikke føle veien under meg. Jevn asfalt. Ingen humper. Mellom skyene får jeg av og til små glimt av pastellblå himmel. Kanskje får vi sol i kveld.

Bussterminalen i Oslo. Ikke akkurat Kampala dette heller. På vei opp rullebåndet. Vi har utvidet Kristi-himmelfarts-fri denne uka. Det føles som jeg er løslatt på prøve. En uke i virkeligheten før vi skal tilbake til dette merkelige lille samfunnet i Mandal, der samtalene foregår på engelsk, norsk, spansk, thai og swahili om hverandre.

Jeg går på do på bussterminalen. Noen har satt et skudd inne i båsen min. Sprøyta er halvfull av blod. Blodflekket dopapir på gulvet. Medisinen stiller suget, men det er også medisinen som gjør ham syk. Suget vil vende tilbake i morgen med fornyet styrke. En langsom død. På gangbroa mot Oslo City blir jeg stoppet av en mann i førtiåra som ber om penger. Jeg møter blikket hans, men rister på hodet. Welcome to the real world.

Woof. Oslo City. Back into the wardrobe. En ny verden igjen. Oslo City er fortsatt Oslo City. Det er bare blitt mer av det mens jeg har vært borte.

Woof. Ute igjen. Tilbake i virkeligheten. Det er lørdag kveld i Oslo, og det er kaldt. Altfor kaldt til å sove ute. Senere sitter jeg på Sidesporet. De to mennene på nabobordet snakker høyt på engelsk, med afrikansk aksent. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg late som om jeg er der ennå.

Hipp hurra for Vårt Land

Det er ikke mange norske aviser som ville kjørt en Afrika-sak over hele førstesida. Og særlig ikke en ikke-nyhet som konflikten i Nord-Uganda. Men Vårt Land gjorde nettopp det i mandagens avis. Vårt Land har dessverre en vi-publiserer-ikke-hele-papir-avisa-på-nett-policy, ellers kunne jeg ha linket til artikkelen. Men uansett: Heder og ære og cirka tusen Afrika-poeng til Vårt Land denne uka. Keep up the good work.

I sit. The world passes by. I thought I had settled in by now, but it seems the rest of the world still moves at a slightly different pace. It's like being part of a symphony, but missing every other stroke. Sometimes I feel like everybody's watching me. Other times it's like no one notices me at all. I don't know which is worse.

This place has free refills of coffee. I think I'll stay here for a while. I'm sitting here, a piece of warm apple cake in front of me, a blessedly thick crime novel next to it. And every now and then I waiter drops by to ask if I want more coffee. Come to think of it, life is not so bad after all.

Om å kjøpe kamera før frokost

Jeg satte meg ned i dag morges og kikket på bloggen min. Så tenkte jeg ved meg selv: hva skiller den nye bloggen fra den gamle? Svar: Det gamle hadde bilder. Problem: Kameraet mitt forsvant i Palissa Road, Mbale før påske. Så siden jeg hadde sovet over frokosten uansett og trengte litt skikkelig mat, kunne jeg like godt traske ned til sentrum og fornye utstyret. Traske, ja. Det finnes ikke bodabodaer i Mandal (sukk...). Feiret med den første kebabfrokosten på veldig, veldig lenge. Plan for morgenen: TV-stua. Sove mer.
Plutselig kan vi ta bilder igjen...

Ikke akkurat Kampala

«Så mye koseligere denne byen er enn Kampala,» sier Kathrine. Vi sitter på rutebilstasjonen i Kristiansand og venter på bussen som skal ta oss videre til Mandal. Det står et oversiktlig antall busser ute på plassen. Det er ingen selgere som febrilsk forsøker å få kontakt. Ingen som roper «muzungu» etter oss. Føler meg nesten litt oversett. Ikke akkurat bussparken i Kampala. Rett overfor oss er det et lyskryss. Biler stopper når vi kommer til et gangfelt og skal krysse veien. Gater uten trengsel. Det er stille, velsignet stille. Ikke akkurat Kampala, nei. Nå skal vi til Mandal igjen og snakke om følelsene våre i seks uker. Lurer på om jeg har nok følelser.

What strikes me most about coming home, is the silence. Or maybe it is the absence of voices. The empty stretches of street. The days are grey and endless. This is a land of eternal dusk, yet the sun seems reluctant to let go of the sky. The coldness is not as bad as expected. But it is a sharp coldness. A coldness that hugs the bones. I smile, but my smiles are not returned.

Earth. Even the word sounded strange to me now... unfamiliar. How long had I been gone? How long had I been back? Did it matter? I tried to find the rhythm of the world where I used to live. I followed the current. I was silent, attentive, I made a conscious effort to smile, nod, stand, and perform the millions of gestures that constitute life on earth. I studied these gestures until they became reflexes again. But I was haunted by the idea that I remembered her wrong, and somehow I was wrong about everything.

-Solaris-

I am back. Back to normal? What is normal? Is Norway the norm? I've been back for two days now. I've walked around town like a stranger. A tourist. This used to be my town, my home, but now I don't fit in anymore. I turn around every time I hear someone speaking Norwegian (makes one a bit dizzy sometimes...). I am still a bit perplexed about the number of white people in the streets, and the fact that I do not know who they are. I am dazed. Confused. Lost.

People walking past at Central Station. It's like watching TV with the sound switched off, or like watching a film on fast forward. Everything is blurred. The future. The past the present.

I am a tourist in my home town, and yet Africa feels like something that belongs to the distant past. It is hard to believe I left Mbale less than a week ago. Will I ever be the same? Will I ever fit in? Do I need to?