Of sandals and absentmindedness

It is time I wrote something about my sandals. I like my sandals. I bought them at the market in Mbale for 2000 shillings (about 8 NOK). They're made of car tyres, and as far as I understand, they are common around most of Africa. They are called different things, depending on where in Africa you are, in Uganda they are called something like rudabire (any Ugandans reading this, please correct me if I'm wrong...). When I wore them in Uganda, people would laugh at me and say «back to Karamoja». Appearantly, these sandals are especially favoured by the Karimojong people of Northern Uganda.

Now some time in the spring at Hald, my Kenyan friend Simon accidentally stepped on my foot, and the strap of my right sandal came loose. So when I came home I had to nail it back on.

This is a story about absentmindedness. Those who know me, know that I am a little absent-minded. I forget things. My things keep getting lost. Especially expensive things like digital cameras. This time it was not my camera, and not my sandals, but my backpack.

It happened about a week and a half ago. I was going to meet someone after work, but when I was about to leave, I couldn't find my backpack anywhere. I searched everywhere. It was hot. My date was waiting outside. After searching for about 40 minutes (not kidding!), I slipped, and my sandal strap came off. That's when I remembered: That very morning, my sandal strap had come off, and I had gone to the tool room to nail it back on. So of course, my backpack was there. It is strange how memory works.

I believe it is a little known fact in Africa that this kind of sandals rub off and create black stains on your feet...

Wandering nets and fuses

I guess this story actually belongs in my Uganda blog, but since I officially closed that blog down after I came back, I will post it here instead. This story, as so many other of my Uganda stories, has to do with electricity:

Some time after we returned from our Christmas holiday, we noticed that the main fuse at our house had disappeared. It had been replaced with a small piece of thick electrical wire that kept falling out, so we constantly had to go out and put it back in to turn the power back on. At first, we were under the impression that it had been stolen, and we even reported the theft to the management at the project. As it turned out, however, the fuse had indeed been taken, but it had not been stolen:

In Uganda, about 7% of the population has access to electricity. The government keep expanding the grid, though, and it is often used as a means to achieve political results. For instance I read in the paper about one county that got awarded electricity for having a ninety-something percent support for NRM, the ruling party. So the power grid is expanded, but the actual production capacity of the country's power plants is not increased accordingly. This is one of the reasons behind the ongoing power crisis.

Another effect of this practice is a shortage of fuses. Now, in Uganda, you can't just go to a hardware store and buy yourself a fuse. There is a monopoly, so only the electricity company is allowed to distribute fuses. But there are not enough fuses for everyone, so if someone orders a fuse, they might simply go and collect one from one of the neighbouring houses. So apparantly, our fuse had simply been given to someone else in town, and so they just keep changing them around. In that way, everyone gets to use the fuse, albeit not all the time.

We had a similar experience at the Blue Mango hotel in Kampala. The Mango offers simple but reasonably priced accomodation in dorms, and it is popular with backpackers. We stayed there every time we went to Kampala. At our infield course, we stayed there for about a week, and we were able to observe something strange about the mosquito nets in the dorms.

The mosquito nets were not all very good. Some had big holes in them; others were very small. The first night I got one of the really small ones, so I went to the reception to complain the next day. In the evening I was satisfied that they had indeed given me a new one, but as it turned out, they had only actually moved it two beds down. And so every time someone complained, the small net was moved around. In this way the hotel staff manage to keep their guests reasonably happy. I mean, so not everything is not top notch, but at least when you complain, something happens, and anyway at eight dollars a night, what can you expect? And most people only stay for a couple of nights anyway, so they would never notice.

Some people have complained that this blog takes too long to load, so I have now shrinked all the pictures of round objects in the header a bit and reduced the number of posts on the main page. If you are looking for an older post, they are all still available in the archives. Hope this solves the problem.

Get in touch with your theological self

I found this test on the internet some time back, where you can find your own theological profile. The test is actually quite good, and it's serious too, by the way. Being something of a wayward wanderer when it comes to churches and denominations, it's quite interesting to see which crew I actiually fit in with. So if anyone would like to know where I stand theologically, this is it (I guess...):

You scored as Emergent/Postmodern. You are Emergent/Postmodern in your theology. You feel alienated from older forms of church, you don't think they connect to modern culture very well. No one knows the whole truth about God, and we have much to learn from each other, and so learning takes place in dialogue. Evangelism should take place in relationships rather than through crusades and altar-calls. People are interested in spirituality and want to ask questions, so the church should help them to do this. Emergent/Postmodern 75% Evangelical Holiness/Wesleyan 75% Neo orthodox 64% Modern Liberal 46% Reformed Evangelical 43% Classical Liberal 39% Charismatic/Pentecostal 36% Roman Catholic 32% Fundamentalist 14% What's your theological worldview? created with QuizFarm.com

Stop!

A few weeks ago I helped my aunt move out of her flat. In the grass in front of the house, I found this stop button. It didn't seem to go anywhere, so I guess that means it can go anywhere. Here are some of the things I'd like to use it for: I'd like to stop my things from getting lost all the time, I'd like to stop the summer from ending, I'd like to stop Israel's attacks on Lebanon, and Hizbollah's attacks on Israel. I'd like to end poverty, suffering, war everywhere. I wish it was all as easy as pushing a button.

Oppdatering på min brors hyperbevegelige kroppsdeler

Min bror har bedt meg publisere disse bildene, som en oppfølging på bildet jeg publiserte for en måneds tid siden...
Ja, han kan faktisk bevege sin stortå uten å røre på de andre tærne!
Han kan også gjøre sånn med fingrene (beam me up, Scotty).

I tillegg har han æren av å være verdens desidert beste lillebror, ved siden av å være eminent kino-selskap. Vi storkoste oss begge to på Pirates i går.

Om å forhandle med terrorister 2

Svar på kommentar fra Elisabeth til forrige artikkel:

Elisabeth said...
Hva med det som nettopp var i nyhetene om at Museveni har tilbudt Kony amnesti dersom de faar til en fredsavtale for Uganda, og de forhandlingene det er snakk om - er det bare retorikk tror du, eller har det noe for seg?!

Jeg har liten tro på at en fredsavtale i Nord-Uganda i denne omgang. For det første er Kony og fire andre ledere for LRA ettersøkt for krigsforbrytelser av den internasjonale domstolen i Haag. Museveni har ingen myndighet til å tilby amnesti for brudd på internasjonal lovgivning. Disse fem har også erklært at de ikke personlig kommer til å delta i forhandlingene, siden de er redde for å bli arrestert. Forhandlingene ser dermed ut til å bryte sammen, før de egentlig har begynt.

Dessuten: Har Museveni moralsk rett til å tilgi all den lidelse LRA har påført millioner av mennesker i Uganda, Sudan og DR Kongo i løpet av de siste årene? Vil folket i Nord-Uganda godta et amnesti? Slik jeg ser det, vil den eneste akseptable løsningen for alle parter være at de ettersøkte lederne blir arrestert, stilt for retten i Haag og dømt for de forbrytelsene de har begått.

Et annet spørsmål er hvorvidt man anser LRA som en militær gruppe eller som en terroristorganisasjon. LRAs framferd i Nord-Uganda kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn ren terror. Kan man forhandle med terrorister? Og hva kan Museveni egentlig gi som LRA vil ha?

Det er høyst uklart hva LRA egentlig er ute etter. Etter tjue år i bushen uten å greie det de satte seg fore - å styrte Museveni - er det rimelig klart at om LRA-toppene noengang kommer så langt som til forhandlingsbordet, så er det kun én ting de kommer til å forhandle om: sine egne liv.

Men myndighetene synes i det minste å vise ny vilje til å finne en løsning på konflikten. Det at de faktisk har sendt en representant til Haag for å få domstolen til å droppe tiltalen mot LRA-toppene, viser at det ikke bare er tomme ord denne gangen. Så får vi se om de er i stand til å etterleve sine egne løfter.

Om å forhandle med terrorister

Denne bloggen er ikke bare til for å spre informasjon om konflikten i Nord-Uganda, selv om det kanskje kan virke sånn til tider, men den skal få lov å gjøre det også innimellom. Det sto en interessant kronikk i Aftenposten forrige dagen, som jeg anbefaler alle som er interessert i Afrika, å lese.

Joseph Kony og LRA har herjet i Nord-Uganda og rundt grensa mot Sudan og DR Kongo, i bortimot tjue år. De har ikke noen klar agenda, bortsett fra å skape så mye kaos og ødeleggelse at Museveni blir tvunget til å gå av som president. De har ikke lyktes så langt - Museveni har hatt makta siden 1986 og ser ut til å kunne komme til å beholde den en lang stund. Men Museveni har heller ikke maktet å slå ned opprørerne.

Lenge fikk LRA støtte fra regjeringen i Nords-Sudan, fordi de også sloss med SPLA-geriljaen i Sør-Sudan. Men etter påtrykk fra Uganda ble det en slutt på det. Men da støtten fra Kartoum forsvant sto LRA overfor et nytt problem: De trengte mat. Derfor begynte de å plyndre landsbyer i Sør-Sudan. Regjeringen i Sør-Sudan har etter forhandlinger inngått en avtale med opprørerne: De forsyner Konys menn med mat, og Kony holder seg unna sudanesiske landsbyer. En avtale både Sør-Sudan og Kony tjener på; de som sitter igjen med svarteper, er befolkningen i Nord-Uganda. Og så lenge Museveni fortsatt viser liten vilje - eller evne - til å gjøre slutt på konflikten, ser det ikke ut til at situasjonen vil bedre seg med det første heller.

Skjærgårds

Jeg lovte å legge ut litt bilder fra Skjærgårds når jeg kom hjem, og jeg har jo lært at man skal holde det man lover. Så her kjem ein bønsj i rask rekkefølge:
Vi setter opp stand.
Vi hadde felleskasse for mat denne uka. Alltid greit å ha en kokk med på tur. Takk, Bjarte, for mye god mat.
Eirik sliter litt med å få potetstappen inn i munnen.
Vi var den eneste standen på hele øya med geit.
Etter en uhøytidelig navnekonkurranse, ble geita til slutt døpt Strømfrid...
Er man på festival, så er man på festival. Festivalføtter. Jeg sier ikke mer.
Solnedgang
Det blei plutselig litt mer liv på Hald-standen etter at vi kledde opp Marianne i Masai-teppe.
Seinvakt

Litt konserter fikk vi også tid til. Her står Carola på hovedscenen. Hun hadde mange rare antrekk, som hun skiftet i hvert fall fem ganger i løpet av konserten. Ja også hadde hun vindmaskin, da, til «Fångad av en stormvind».
Og så var det å pakke standen ned igjen...
Det tok kortere tid å pakke ned standen enn forventet. Plutselig hadde vi fire timer på oss til bussen skulle gå. Her har Tone plastposebrettekurs for å få tiden til å gå.
Bussturen hjem ble laaang. Både Quarten og Skjærgårds sluttet samme dag, noe som betyr utrolig masse trafikk. Nor-way hadde i følge sjåføren satt opp hundre busser til sammen den dagen. Ute på E18 et sted var det en ulykke, så vi måtte kjøre rundt - på en fascinerende smal vei. Da vi omsider kom oss inn på veien igjen, ble vi sittende i kø nesten helt inn til Oslo. Sju timer med buss fra Tvedestrand til Oslo. En skikkelig Afrika-tur!

In hindsight

Noen ting blir tydeligere når man ser tilbake. Og hvis man ser riktig nøye etter, kan man oppdage nye detaljer. Var det for eksempel noen som la merke til hunden under bordet på bildet av min brors sprikende tær? Jeg så den i hvert fall ikke før nå.

De siste par ukene har jeg søkt litt rundt på nettet etter Uganda-blogger (i et anfall av hjemlengsel, eller utlengsel, eller whatever), og kom tilfeldigvis over bloggen til Lara, ei amerikansk jente jeg traff så vidt i Kampala kvelden før vi reiste hjem. Den er absolutt lesverdig, og jeg endte opp med å lese den tvers igjennom.

En av de tingene som irriterte meg mest når vi var i Uganda, var ikke at folk stoppet meg på gata og spurte etter penger. Vi ble etterhvert vant til at hvit hud mer eller mindre betyr at du har masse penger. Det er jo heller ikke langt fra sannheten. Det som virkelig irriterte meg, var når vilt fremmede mennesker stoppet oss på gata og sa «Thankyou for the work you are doing». For det første føltes det ikke alltid som den jobben vi gjorde var spesielt nyttig. For det andre: hvorfor i all verden skal hvit hud bety at man gjør en bra jobb for folk i Uganda? Jeg mener jeg kunne jo like gjerne ha vært turist eller fortapt sjel på leting etter meg selv. Følgende avsnitt i Laras blogg ble en øyeåpner:

Luganda greeting...

Lara: Wasuze otya, nyabo (how was the night madam)?
Tespista: Nasuze bulungi, nyabo (the night was good madam), wasuze otya, nyabo?
Lara: Jendi. (fine)
Lara: Gyebale ko, nyabo (thank you for the work that you do madam)
Tespista: Kale, nawe gyebale. (okay, thank you also)

Greetings are very important in the village and can be much more complicated and long. They believe that every person has some special work to do every day, hence the thanking someone for the work that they do.

Fascinerende at jeg kan sitte her hjemme og lære nye ting om ugandisk kultur. Så da vet jeg det til neste gang.

Og vi gratulerer Italia med seieren

Og så var det over for denne gang. På grunn av en usannsynlig forsinkelse på bussen, var det noen av oss som ikke rakk hjem til finalen. Bildet nedenfor er tatt på Vestbane-plassen, ca. 10 minutter inn i første ekstraomgang. Plassen bærer i grunnen preg av at de aller aller fleste menneskene i byen er Et Annet Sted.

Jeg har aldri vært spesielt fotballinteressert. Det hender jeg ser en landskamp hvis Norge spiller. Jeg har sett en og annen Premier League-kamp, og jeg er gjerne med og heier på Fjellstrand gutter 94. Men for meg betyr fotball-VM først og fremst en måned uten noe særlig spennende på TV. Pluss at mange mennesker jeg kjenner blir fullstendig utilgjengelige de dagene det er kamp. Noen har til og med annonsert at hele kalenderen deres denne måneden blir organisert rundt VM-programmet. Bildet under er fra TV-stua på Hald.

I Uganda har det vært trøbbel med sendingene. Dere som har lest ugandabloggen min, vet hva loadshedding er. Loadshedding er et resultat av dårlig kapasitet på strømnettet, og består i at elektrisitetsselskapet (i Uganda UMEME stenger av strømmen i et område, for å redusere det samlede forbruket. Da vi først kom ned til Uganda, var det snakk om tre timer hver tredje kveld, og det var forsåvidt greit å forholde seg til. Etter jul, på grunn av kritisk lav vannstand i Victoria-sjøen, gikk de over til å ta strømmen 24 timer annenhver dag. Da begynte det å bli plagsomt. Dieselaggregat-produsentene tjener rått i Uganda for tida.

Men tilbake til saken. Mange fotballfans har kjøpt seg eget aggregat for å kunne følge fotball-VM selv under de hyppige strømbruddene. Problemet er bare at statskanalen UBC mangler aggregat til senderen sin i Mbale-området, i følge New Vision. Så da er man like langt. New Vision foreslår at man skal oppsøke utesteder som har satelitt-TV. Saken er fra midten av juni. Vi håper at aggregatet til slutt ble levert fra Kampala, så våre venner i Øst-Uganda i det minste fikk med seg slutten.

Uansett: Jeg fryder meg over at det nå er fire år til neste gang...

Going offline

Sommer betyr festivaler, og festivaler betyr for mitt vedkommende denne sommeren å stå på stand. Så i dag forlater jeg huset i skogen og setter kurs for en liten øy utafor Tvedestrand. Neste uke går Skjærgårds Music & Mission av stabelen, og vi drar ned en gjeng fra Hald for å fortelle folk om hva Strømmestiftelsen gjør rundt omkring i verden. Så hvis du er i området, er det bare å ta en tur innom standen til Strømmestiftelsen og vinke. Jeg lover å vinke tilbake. Så, ingen blogging på meg neste uke. Men kanskje jeg tar et par bilder og legger ut når jeg kommer hjem.