Det o store bildet som alle har ventet på...

Jeppjepp. Det har skjedd. Etter massivt press fra diverse familiemedlemmer har vi etter å ha vært sammen i litt over en måned endelig latt oss fotografere. For dem som har sittet i isolat de siste ukene, eller av andre grunner ikke har fått med seg de store nyhetene, så heter damen ved min høyre side Ingunn og kommer fra Ski. Og hun er forøvrig best.

Velkommen til verden

Jeg ble onkel på torsdag, jeg. Evelina ble født på Rikshospitalet 21. september kl. 22:26. Lengde: 45cm. Vekt: 2930 gram. Gratulerer masse, masse til Kristin og Dan Aksel. Gleder meg til å komme på besøk til dere alle tre til helga.

Forbannelsen i Salamander Street

I Skyggemaneren fulgte vi Thomas, Kate og Rafah i deres kamp mot onde makter på Yorkshire-kysten. I Malurt er en komet på vei mot jorda, og dr. Sabian Blake sitter inne med den fryktelige hemmeligheten, mens tjenestepiken hans Agetta oppdager at faren hennes holder en engel fanget på loftet. I Tersias møter vi det blinde orakelet Tersias, herren hans Magnus Malachi og sektlederen Solomon som drømmer om verdensherredømme. Men hvordan gikk det videre med våre venner fra Skyggemaneren? Og hva skjedde egentlig med Demurral? I disse dager går jeg i gang med oversettelsen av The Curse of Salamander Street, oppfølgeren til Skyggemaneren. Den kommer ut på norsk til neste år. I mellomtiden kan man kose seg med Tersias, som kommer i bokhandelen i slutten av Desember. Her er en liten smakebit så lenge:

Magenta har vendt tilbake til kysten av England og er på vei oppover Themsen. Ombord er unge Kate, hennes venn Thomas, og skipets karismatiske eier, Jacob Crane. De har nyss unnsluppet trollmannen Demurral. Vennen Rafah har blitt borte på sjøen, og Kate leter etter ham mellom bølgene. Men nye vanskeligheter venter dem i London, der skipet deres blir tatt i forvaring ... Samtidig, lenger nord langs kysten, er det andre som har begynt å røre på seg. Beadle, Demurrals tidligere tjener, er fortsatt i live, og andre skygger fra Jacobs og Kates fortid er også i ferd med å våkne. Har Demurral virkelig blitt overvunnet én gang for alle? Hvem er damen som hjemsøker veiene mot sør? Hvilke hemmeligheter skjuler seg i Salamander Street? Fra forfatteren av Skyggemaneren, Malurt og Tersias kommer nå enda en bok, full av magi og mysterier. Kampen mellom det gode og det onde fortsetter.

På hjemmesidene til Faber&Faber kan du lese kapittel 1 og 2 på engelsk.

Utstilling om barnesoldater på Nobels fredssenter

I dag åpner en utstilling på Nobels Fredssenter om barnesoldater. Noe av det mest grusomme man kan gjøre mot et barn, er å tvinge det til å ta liv. Likevel er det mange militante grupper rundt om kring i verden i dag som bruker barn som soldater. På utstillingen vises også dokumentarfilmen Invisible Children, om barnesoldater i Nord-Uganda.

Jeppjepp. Jeg har pyntegjenstander på rommet mitt.

Type svensk. Nærmere bestemt en dalahest. Den minste dalahesten i verden tror, jeg. Jada, Lise. Jeg har den med meg til Bergen også.

Hjem til jul

For et par år tilbake var jeg med på en spørreundersøkelse fra Norsk Gallup eller noe sånt. På første sida skulle man skrive kjønn, hvor gammel man var, hvilken kommune man bodde i, og hvor lenge man hadde bodd i den kommunen. Jeg visste det vel egentlig fra før, men det føltes likevel som en slags åpenbaring å se det på trykk - jeg hadde faktisk bodd alle mine toogtjue år på samme sted. Jeg skulle bli treogtjue før jeg tok det store skrittet og flyttet til Tigerstaden - i halvannen måned. Og så bar det av gårde til Mandal - Base camp før man tok skrittet ut i det store utland. Og så hadde man plutselig bodd sju måneder i Uganda. Det var stort, det var skummelt, og det var helt fantastisk.

Og nå er jeg i Bergen. Unge Høybråten som aldri i sitt liv skulle flytte fra Oslo, har havnet i Bergen. Og det verste er at jeg trives. Bergen er en fantastisk by, og jeg bor midt i den. Det er ingenting som ligger mer enn femten minutters gange fra der jeg bor. Og regnet? Ja, det regner mye i Bergen, og nei, det bryr meg faktisk ingen verdens ting. Jeg er nok et merkelig dyr, men jeg lar meg visst affisere svært lite av vær og værforhold. Enda mindre enn før, faktisk. Tror kanskje Afrika-oppholdet har kurert meg litt.

Ellers sitter jeg for øyeblikket og er litt misunnelig på alle jeg kjenner som skal til Afrika i løpet av det neste skoleåret (det er faktisk en hel del av dem), kanskje mest av alt søster Kari-Anne som er på Hald i disse dager, og som skal til Kenya i seks måneder fra begynnelsen av oktober. Men så kommer det to serbere fra Hald (som Ingunn ble kjent med i Beograd i fjor) og skal bo på lagshuset, sånn et halvt minutt fra meg, så jeg får nok med meg en liten bit av "The Hald Experience" også i år. Og ja da, Kari-Anne, jeg kommer til å be om full rapport, så det er best du oppfører deg...

Nok om det. Dette står i fare for å bli en blogg uten mål og mening. La meg se om jeg kan ro det i land. Man er altså i Bergen. Og i år blir første gang i mitt liv at jeg skal hjem til jul. De tre første åra jeg bodde hjemmefra, var det liksom bare å tusle over tunet, så det teller vel egentlig ikke, og i fjor var jeg på feil kontinent og spiste grilla tunfisk til julemiddag og var ute og snorkla første juledag. But I digress. I år skal jeg faktisk hjem til jul. Kjenner jeg gleder meg aldri så lite allerede.


Huset i skogen (Arkivfoto)
(Jada, jeg vet at dette er resirkulering av bilder. Men PCen min døde her forrige dagen, og alle bildene mine ligger på den, så inntil man får løst det problemet, må dere bare belage dere på noen billige løsninger fra tid til annen...)